Løytnanten frå Inishmore

på det norske teatret går for tiden stykket "Løytnanten frå Inishmore" av Martin Mc Donagh. Det er avertert som en grufull komedie, og man blir advart mot sterke scener på veg inn i salen. Dette er vi veldig vant til på film - kanskje ikke like vant til på teater.

Stykket handler om Padraic, lederen for en utbrytergruppe i IRA. Han vite, mens han torturerer en narkopusher, at katten hans er syk. Det vil si. Katten er død, men i redsel for sin sønns harme, tør ikke faren å bringe han nyhetene med en gang og bestemmer seg for å avsløre det gradvis. Torturisten kaster alt han har i hendene og drar hjem til hjembygda. Der møter han sin far, som i ledtog med sytten år gamle Davey, prøver forskjellige kreative løsninger for å hindre Padraic i å finne ut hva som har skjedd.

Midt opp i alt dette har Padraic også sine fiender som er på jakt etter han.

Det blir mye rot og forviklinger, midt oppi skytedrama, blod og gørr. Men det er egentlig ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett forestillingen.
Det er morsomt. Faktisk veldig morsomt. Regissøren Lasse Kolsrud har blandet sammen stiliserte og overdrevne karakterer, samtidig som Padraics kjærlighet til katten hans er gjort svært troverdig. Dette skaper kontraster som gjør det nært samtidig som det skaper en viss ironisk distanse. Som publikummer sitter man og ler seg ihjel av parterte lik og folk som sklir i blodsøl, for i etterkant å lure på hva man egentlig har ledd av.

Forestillingen klarer også noe helt utrolig - nemlig å vare i to timer uten at jeg begynte å kjede meg. Det ble opprettholdt en suspens gjennom forestillingen som gjorde at jeg lurte på hva som ble det neste.
Og slutten er genial. Så enkel, men allikevel så genial.

Løp og se. Det er noe av det beste jeg har sett på lenge.