barn leker. det er lenge siden jeg var barn, så det er ganske lenge siden jeg lekte sist. jeg spiller teater, jeg driver med impro. det har mye lek i seg, og det er jo fint. men jeg tror uansett at de fleste mennesker har et ønske om å leke, og å hoppe inn i fantasien. jeg har fremdeles et håp om at jeg skal åpne en skapdør og finne en magisk verden på den andre siden. jeg har et håp om at jeg en gang skal gå gjennom sofienbergparken og støte på en katt som stopper meg og sier at han har en viktig melding å gi meg. og så forsvinner katten, og jeg lurer på om jeg i det hele tatt har hørt riktig, men følger pliktoppfyllende beskjeden og ender opp i et lagerskur hvor en haug med katter har et revolusjonsmøte hvor de trenger min hjelp for å forandre verden. Jeg håper jeg en gang snubler over en stein som viser seg å være toppen på en pyramide, som er en inngangsportal til en underjordisk verden geologene aldri fant. Et kongedømme av runde steinmennesker som lærer meg kunsten å fly eller noe. Eller at jeg plutselig finner en minisko under senga mi og lurer fælt på hvor den kom fra. så ser jeg noe som ligner en bitteliten dør i det ene hjørnet. og så bærer det av sted derfra. greia er at jeg et eller annet sted i hjernen tror litt på at dette kan skje.
.jpg)
