Jeg liker Oslo nå. Nå vet jeg hvor jeg skal gå for å finne det jeg leter etter. Jeg vet hvor jeg ikke bør gå, og jeg vet at Oslo ikke bare er store stygge bygninger.Slik har det derimot ikke alltid vært. Det å være tilflytter til Oslo kan være en ganske skummel affære. Spesielt hvis man da i tillegg har meldt seg på fag på Blindern. Blindern i seg selv er en stor og uoversiktelig plass med triste bygninger i mur. Folk går i flokk og er ikke alltid interessert i å inkludere så mange nye mennesker. Hvis du ikke er tidlig framme ved egget, er det vanskelig å slippe inn, lissom. Det er for mange mennesker der. Man vet ikke hvem som er nye, hvem som er gamle, hvem som er professorer (eller jo forresten det gjør man - de har ofte bart) eller hvem som bare jobber der.
Oslo som by er oppdelt. Hver bydel utformer sin egen lille by. Selve konseptet Oslo er med andre ord ikke spesielt samlende, men heller gruppedelt. Akkurat slik Blindern er. Oslo er delt opp i bydeler, Blindern er delt opp i fakulteter. Det finnes intet felles samlingspunkt. Oslo er for stor til det. Derfor er Oslokoden vanskelig å knekke, og i begynnelsen er det vanskelig å i det hele tatt finne motivasjon til å prøve å knekke den. Men så venner du deg til den etter hvert og man begynner å skjønne hvordan man skal temme tigeren. Folk venner seg til å leve med diabetes, man kan da saktens venne seg til Oslo også. Man må bare finne andre mennesker som interesserer seg for det samme som deg. I grunnskolen og mesteparten av videregående får man venner basert på geografisk plassering. Slik er det ikke på universitetet. Der er det interesser som gjelder, og det er det som er insulinbehandlingen mot byen. Finn folk som liker det samme som deg, og det går bra.
Oslo er nok ikke den byen man øyeblikkelig blir forelsket i. Den er mer som en ny inngiftet tante man må lære seg å like, selv om man i begynnelsen ikke helt vet hvorfor man skal ta seg bryet med det.
Mitt råd er: Gi Oslo et par år, så blir det bra. Og når det er bra, er det ingenting som det.
