Hvem trenger vel julestjerne

Når man har en kaktus som blomstrer hvert år til jul...
Denne kaktusen blomstrer kun en gang i året, og det er i desember.
Kaktusen ble kjøpt på 7 11 av min kjære som en kommentar til at jeg ikke klarer å holde noen blomster i live. En kaktus burde jeg få til. Hvem visste vel da at han hadde kjøpt en vakker
julekaktus...

Til sammenligning så årets forsøk på å holde en julestjerne slik ut:

Hvem fant på dette?

Man skal ikke leve AV noe, man skal leve FOR noe!

Den store skumle byen

Jeg liker Oslo nå. Nå vet jeg hvor jeg skal gå for å finne det jeg leter etter. Jeg vet hvor jeg ikke bør gå, og jeg vet at Oslo ikke bare er store stygge bygninger.

Slik har det derimot ikke alltid vært. Det å være tilflytter til Oslo kan være en ganske skummel affære. Spesielt hvis man da i tillegg har meldt seg på fag på Blindern. Blindern i seg selv er en stor og uoversiktelig plass med triste bygninger i mur. Folk går i flokk og er ikke alltid interessert i å inkludere så mange nye mennesker. Hvis du ikke er tidlig framme ved egget, er det vanskelig å slippe inn, lissom. Det er for mange mennesker der. Man vet ikke hvem som er nye, hvem som er gamle, hvem som er professorer (eller jo forresten det gjør man - de har ofte bart) eller hvem som bare jobber der.

Oslo som by er oppdelt. Hver bydel utformer sin egen lille by. Selve konseptet Oslo er med andre ord ikke spesielt samlende, men heller gruppedelt. Akkurat slik Blindern er. Oslo er delt opp i bydeler, Blindern er delt opp i fakulteter. Det finnes intet felles samlingspunkt. Oslo er for stor til det. Derfor er Oslokoden vanskelig å knekke, og i begynnelsen er det vanskelig å i det hele tatt finne motivasjon til å prøve å knekke den. Men så venner du deg til den etter hvert og man begynner å skjønne hvordan man skal temme tigeren. Folk venner seg til å leve med diabetes, man kan da saktens venne seg til Oslo også. Man må bare finne andre mennesker som interesserer seg for det samme som deg. I grunnskolen og mesteparten av videregående får man venner basert på geografisk plassering. Slik er det ikke på universitetet. Der er det interesser som gjelder, og det er det som er insulinbehandlingen mot byen. Finn folk som liker det samme som deg, og det går bra.

Oslo er nok ikke den byen man øyeblikkelig blir forelsket i. Den er mer som en ny inngiftet tante man må lære seg å like, selv om man i begynnelsen ikke helt vet hvorfor man skal ta seg bryet med det.

Mitt råd er: Gi Oslo et par år, så blir det bra. Og når det er bra, er det ingenting som det.

skummelt!

I fjor jul saumfarte jeg fotoalbumene til mormor for å finne interessante bilder jeg kunne putte i slektstreet mitt. På letingen fant jeg dette kjempeskumle bildet. Det var visst ingen i familien vår, men jeg tok det med allikevel - fordi det var så skummelt.

Det er fra slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900 - tallet og viser et eldre ektepar som tydelig er dypt preget av stundens alvor. Lite vet de at portrettene deres dukker opp i en datablogg 100 år senere.

Oj. Kjenner jeg blir litt redd, jeg.

vinterens (høstens) første snø

gamle dagbøker II

Har tidligere skrevet ned finurlige sitater fra mine gamle dagbøker. Her er enda et lite innblikk i Siljes 16 -årige hode.

16.12.1999

"Jeg ønsker meg skikkelig mye lavalampe av pappa til jul"

17.12.1999

"Jeg har litt lyst til å begynne å meditere."

"...skyene farer forbi sinnsykt fort. De er rosa, blå og lilla. Gule, grå og brune. Rett over Gimlekollen er de gule, blå og rosa. Bak trærne er de grønne... Lufta er full av mandarinrøyk. Kunne ønske det var bananrøyk. Det er så gøy å si moste bananer."

"Vi så Matrix i dag. En av de nye `perlene`. Den var bra, men ble litt for data for meg."


19.12.1999

"Folk er ganske oppspilt rundt tusenårsskiftet. Alt elektrisk styrte ting kan visst falle fullstendig sammen. I avisa stod det at vi burde samle vann på flasker i tilfelle og hente opp ved."

20.12.1999

"Å ha sommerfugler i magen kjennes akkurat ut som rødbrus bak ribbeina."

29.12.1999

"Vi skal antakelig ha champagne hos T [på nyttårsaften]. Peach Canei."

1.1.2000

"Noen folk fra Vennesla som kalte seg Ølgjengen var også der. De smalt ThunderKing med riflekrutt i."

tittelen

Tittelen på min første blogg var "silje - mellom kjevene på en quetzalcoatlus". Jeg har dermed allmenngjort tittelen litt ved å bytte til pterodaktyl i stedet. En quetzalcoatlus var en pterodaktyl som levde i senere krittid. Det var det kuleste dinosaur-(eller flygeøgle da) navnet vi visste om da jeg var liten, fordi det var så vanskelig. Den hadde visstnok et vingespenn på over 10 meter, og bilde under tittelen skal være i riktig målestokk i forhold til den lille mannen ved siden av. Skikkelig tøff fugl, med andre ord.

Se hva jeg fant!

Frost i Oslo. Nå kommer snart vinteren.

Arbeidsløshet

En måned som arbeidsløs. Nå har jeg fått meg jobb som jeg begynner i neste mandag, men de siste fire fem ukene har jeg vært arbeidsløs. En ganske skremmende situasjon, men hadde jeg visst at det ble med de ukene hadde jeg nytt tilværelsen som best jeg kunne.

Hva gjør man? Akkurat det man vil! Jeg har lest bøker, stått opp tidlig hver morgen for å få med meg god morgen norge. Jeg har drukket te og hørt på p2. Jeg har drodlet til min skapfarse som mest sannsynlig blir på sin hylleplass i klesskapet. Jeg har hatt tid til å jobbe som frivillig ved det åpne teater, og har fått observert hvordan de litt større gutta (og jenta) jobber med teater. Jeg har skrevet i blogg. Jeg har fått brukt god tid på vervet mitt som økonomiansvarlig i studentteatret. Jeg har fått vært på lillehammer lenge av ganga. Jeg har hatt møter med instruktørene på TRAFO og fått tid til å fordype meg litt i stykkene jeg skal være dramaturg på. Jeg har fått gått på forelesninger på blindern helt uten press fordi jeg nårsom helst bare kunne melde meg av. Er arbeidsløs- ikke student. Så har ikke hatt noe studielån. mmm. its nice. i like.

Men jeg skal uansett innrømme at jeg ble letta da jeg fikk meg en jobb hvor jeg kan tjene litt penger. Penger må man jo ha til slutt. Min arbeidsløshet varte i en måned. Passe nok tid til at det var litt stress og litt koselig. Nå har jeg prøvd det også (og ser vel strengt tatt for meg at jeg kommer til å havne i den situasjonen igjen). Mitt råd til alle arbeidsløse: Bruk tida til noe hyggelig og givende i tillegg til jobbsøking. Det er litt som en tvangsferie.

Kjønnskvotering

er noe av det tåpeligste som har oppstått i feminismens kjølvann. Skal man få fortrinn i en jobb bare fordi man er kvinne eller mann? Dette er dustete. Jobber bør deles ut til dem som er best egnet. Det er like dumt som "cultural feminism" (Austin Gayle skriver om den)- formen for feminisme som hevder at kvinner er overordnet menn og man bør lage en separat kvinnelig kultur. Ha litt common sense folkens. Dette virker mot sin hensikt.

Løytnanten frå Inishmore

på det norske teatret går for tiden stykket "Løytnanten frå Inishmore" av Martin Mc Donagh. Det er avertert som en grufull komedie, og man blir advart mot sterke scener på veg inn i salen. Dette er vi veldig vant til på film - kanskje ikke like vant til på teater.

Stykket handler om Padraic, lederen for en utbrytergruppe i IRA. Han vite, mens han torturerer en narkopusher, at katten hans er syk. Det vil si. Katten er død, men i redsel for sin sønns harme, tør ikke faren å bringe han nyhetene med en gang og bestemmer seg for å avsløre det gradvis. Torturisten kaster alt han har i hendene og drar hjem til hjembygda. Der møter han sin far, som i ledtog med sytten år gamle Davey, prøver forskjellige kreative løsninger for å hindre Padraic i å finne ut hva som har skjedd.

Midt opp i alt dette har Padraic også sine fiender som er på jakt etter han.

Det blir mye rot og forviklinger, midt oppi skytedrama, blod og gørr. Men det er egentlig ikke det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett forestillingen.
Det er morsomt. Faktisk veldig morsomt. Regissøren Lasse Kolsrud har blandet sammen stiliserte og overdrevne karakterer, samtidig som Padraics kjærlighet til katten hans er gjort svært troverdig. Dette skaper kontraster som gjør det nært samtidig som det skaper en viss ironisk distanse. Som publikummer sitter man og ler seg ihjel av parterte lik og folk som sklir i blodsøl, for i etterkant å lure på hva man egentlig har ledd av.

Forestillingen klarer også noe helt utrolig - nemlig å vare i to timer uten at jeg begynte å kjede meg. Det ble opprettholdt en suspens gjennom forestillingen som gjorde at jeg lurte på hva som ble det neste.
Og slutten er genial. Så enkel, men allikevel så genial.

Løp og se. Det er noe av det beste jeg har sett på lenge.

tidenes dummeste demonstrasjon?

I dagbladet i dag stod det om en bergensjente som ville demonstrere mot at myndighetsalderen er såpass lav som 18 år.

hvordan skal hun gjøre dette? joda, ved å gjøre en rekke ting man ikke har lov til å gjøre før man bli atten. hun skal skifte navn til bunny føkk, gifte seg med en tilfeldig valgt og ta opp et stort lån.

hun synes derimot at alderen på stemmeretten bør senkes og at det er helt greit å drite seg ut. jaja. skal ikke disse henne for mye. men strengt tatt. å skifte navn til bunny føkk er vel heller en demonstrasjon mot at rare navn i det hele tatt er tillatt, å gifte seg med hvemsomhelst er vel en demonstrasjon mot at ingen sjekker forholdene grundig før de vier noen, og å ta opp et stort lån burde vel heller være en demonstrasjon mot at folks økonomi ikke blir sjekket før de får lån.

sorry ass. men å trekke inn myndighetsalder i denne saken, blir liksom stående litt på sidelinjen. det finnes folk i alle aldre som sikkert ikke burde hatt "lov" til å gjøre disse tingene. men men. lever man i et fritt land, står man fritt til å gjøre feil. å heve myndighetsalderen ville nok ikke hjulpet på dette. tipper det er flere "godt voksne" enn 18 åringer som brenner seg på den frie vilje.

bohus- en feministsynder

hvorfor er menn så lite interessert i å kjøpe seng? spør bohus. jo, for de får jo sove hvor som helst. . .
gutta - foren dere! dette er en skrekkelig huleboeraktig påstand. kvinner har kanskje så mye ansvar i hus og hjem i forhold til menn, virker det som. mens mannen sover som et lite barn hvor det måtte være, ligger kvinner og vrir seg - sikkert fordi de har så mye å tenke på. mens mannen, med sin underutviklede barnehjerne ikke bryr seg om noen ting og får derfor sove når han er trøtt.

føler du deg noengang alene når det gjelder oppussing? spør bohus.
nei, svarer mannen.
selvfølgelig ikke. det finnes jo ingen menn som er interessert i interiør, farger og sofakjøp. det er jo noe alle vet. det vil si. homser gjør jo det, men akkurat nå viser vi et heterofilt middelaldrende par, så da utelukker vi den gruppen. menn bryr seg tydeligvis ikke om hvordan det ser ut rundt dem. det finnes ingen menn i bohusverden med øye for det estetiske.

huff. jeg er glad jeg ikke lever i bohusland.

hva skriver jeg om? - etiketter , ja hva er det?

har nettopp forsket i den store bloggverden fant jeg ut at jeg kan sette en etikett på, eller tagge om du vil, blogginnleggene mine. så det gjorde jeg, og det var stress. det tok veldig lang tid, og jeg mistenker at det finnes en mye lurere måte å gjøre det på enn det jeg gjorde.

i hvertfall. jeg har nå - etter å ha funnet opp en hel del håpløse etiketter, fått kartlagt hva jeg egentlig skriver om. det ser ut til at kategorien "i siljes hode" leder an. jaha. dette er kanskje en blogg hvor jeg bare kan få skrive ned det jeg tenker når jeg tenker det. jeg trenger ikke å bruke plass på min data, og jeg trenger ikke å kjøpe skrivebok.

på andreplass kommer kategorien "fra virkeligheten". ahhh. jeg skriver litt om ordentlige ting også asså, ikke bare mine egne tanker.

hva er forskjellen på meninger og funderinger? tja. ikke godt å si. meningene kan man vel gjerne sette etter innledningen "jeg mener at..", mens funderingene kommer etter "lurer på hvorfor..." eller "er det ikke rart at..." det er vel kanskje forskjellen.

reise og teater sier seg selv... eller gjør det det!!! muhahahahaha.

jeg må finne meg en jobb og slutte å tulle på dataen min.

den premature julestemningen

det slår aldri feil. hvert år i månedskiftet september/oktober ruller en bølge av julestemning over meg. jeg begynner å glede meg litt fordi sommeren er over, og det neste å se fram til er julen. det blir mørkere, kaldere, og det minner meg om jul. når jeg går gjennom sofienbergparken en kjølig morgen og sola nettopp har dukket fram, minner det meg om en desemberdag. og sol i desember minner meg alltid om når vi hadde juleavslutning med skolen. springbrettet inn i høytiden. den eneste dagen jeg var i kirka, og vi sang julesanger og gikk tilbake til klasserommet etterpå og spiste pepperkaker og drakk julebrus (ikke rødbrus!).
slike minner dukker plutselig opp nå og får meg til å glede meg litt til jul. jeg sitter på trikken og smughører på julesanger (alle bortsett fra deilig er jorden. den er litt for spesiell til å høre på i september.) det som er kjipt er at denne julestemningen forsvinner, og så blir det mørkere og kaldere og alt er bare masse mas. det eneste håpet er at julestemningen skal komme tilbake igjen sånn rundt den 24 desember. det er ikke alltid like lett å planlegge.

mennesket og saueflokken

etter å ha jobbet to måneder som tunvert på folkemuseet, er det blant annet en ting som forundrer meg. saueflokkmentaliteten hos menneskt. jobben min går ut på å sitte i et gammelt hus og leke gamledager og vente på at det kommer folk på besøk. mot slutten av sesongen er det ikke den samme jevne strømmen av mennesker som stikker innom, ettersom ola og kari nordmann ikke har ferie lenger og må jobbe i stedet. det kommer derimot noen turister fra kontinentet innom - og de kommer i puljer. mennesker som ikke har noe med hverandre å gjøre kommer innom samtidig. jeg velger å tro at det er fordi folk følger folk. de følger etter de som går foran, for "de vet sikkert hvor man skal gå". derfor kommer besøkene i rykk og napp, de går gruppevis - eller flokkvis, om man vil.

en annen ting er at alle spør om de samme tingene. "var de veldig små i gamledager"? "er det din baby?" (en dukke i en vogge...), "ha ha. tenk at de har noe som heter vikingmelk". alle disse setningene hører jeg mellom 20 og 50 ganger hver dag.

mennesker blir plutselig veldig forutsigbare...

usa og kroppen

usa er svært preget av pietister som florerte i landet deres for noen århundrer siden. dette nok noe av grunnen til at mange amerikanere synes det er bedre at barna deres ser folk som skyter hverandre på tv enn å se på nakne mennesker. mange amerikanere har et litt forvrengt bilde av nakenhet og sex. jeg husker selv da jeg bodde i usa og noen fortalte meg at tegnescenen i titanic var "gross" fordi det var nakne folk der. i usa dusjer ikke folk nakne etter gymmen, og det ville vært skandale om foreldrene spradet rundt nakne i huset hvis det var folk der. barn som løper nakne på stranda er uhørt. man kan ikke engang skifte til badetøy på stranda i florida - man må inn i et avlukke og skifte der(sånn at ingen ser bhen din som mest sannsynlig er mye større enn bikinien din).
det forkvaklede usa slutter ikke der. barnemisser! hei hei. what the f...? man må sladde en naken babyrumpe, men det er stor stas å vise frem en fireåring med svulmende røde lepper (vi vet vel alle hva rød leppestift skal symbolisere)og sotete øyne (hey, bedroom eyes) som smiler og vrikker på rumpa som om de var sjefshora selv. dette er sykt. man kan ikke vise naturlige nakne unger, men småjenter med påmalt seksualitet er heeelt ok. noen ganger er verden litt syk.

globetrotteren 3

vært og reist litt. satt mine bein i asia og den nye verdensdelen oceania. fint skal det være. men hva heter det på engelsk? australasia? vi var veldig i tvil, nemlig. vi var der hvertfall, meg og thomas. vi var i sydney i australia og i singapore, som både er en by, et land og en slags øy.

Singapore var varmt. godt og varmt, som det heter. like fuktig som i tropeskogen i dyreparken i kristiansand for de som har vært der. det var palmer og konstruerte paradisøyer. det var rare asiatere som helst ikke ville bli brune og helst ville bade med tøy på. også var det små panikkanfall hver gang man fant et myggstikk etter man hadde sett plakater med "dengue kills" og bilde av en svær skummel mygg på. det var rar mat og en tradisjon hvor man spiser kylling og nudler til frokost. det var dyr øl, men som man kjøpte allikevel fordi det var så morsomt at merket het tiger. det var india, kina og de arabiske land i en og samme by/land/øy? det var pøsregn hver dag ved lunsjtider og et hav som nærmet seg 30 grader, hvor man måtte "beware of marine stingers". og noia hver gang man spytta fordi man visste man kunne få 500 dollar i bot for det. forholdsvis rene gater, grønne vafler og en frukt som lukta (og smakte) råttent søppel. kjøpte en t skjorte hvor påskriften lød: "eat! lets play happity"

australia var vinter, vår og høst på samme tid. det var flashbacks til usa, masse åpne mennesker, et fullt hus og masse nam nam grillmat. det var merkelige sosiale kjønnsnormer, bananabread og VB øl. det var et nydelig prinsessebryllup i et slott på en klippe, med hummerkjøring og matchende kjoler. det var koalabjørner, kenguruer og andre dyr man aldri hadde sett før. i tillegg var stjernehimmelen ukjent, noe som er svært rart ettersom den er noe jeg alltid har funnet noe gjenkjennelig på. det var krystallklart vann, fargerike papegøyer og gutter som likte å sloss. gjestfriheten ville ingen grenser ta, og byen ble fyllt til randen med gale katolikker som gikk i saueflokk midt i gata og ikke ville la andre slippe forbi. de ville heller synge, spille gitar og se på en gammel mann i drivhusbil. fin fin tur til den andre siden, men litt tungt å måtte holde seg fast til jorda hele tiden. glimt glimt:-)

ikke!

slå setet tilbake på bussen. det sitter mest sannsynlig noen bak deg med bein.
arrrrgh

feminisme?

feminist? klart det. det vil si.. det ordet er litt lite dekkende. jeg synes det er blodig urettferdig med tvangsekteskap. det er heelt klart at likestilling i mange land i verden i dag ikke er kommet lengre enn til embryostadiet. jeg blir provosert og fryktelig engasjert. lik lønn for likt arbeid er en selvfølge. jeg ler høyt av de som ikke er enige med meg i det. greia er at dette ikke kun gjelder kvinnesak. her er ordet feminisme i ferd med å bli for smalt. for hva med menns rettigheter? man kan ikke kjempe for kvinnesak uten å se på den andre parten også. man skaper ikke likestilling ved å kreve at menn gjør alt husarbeidet. skjønner at man må svinge pendelen med stor kraft for å få gang i sakene, men den skal jo ikke svinge helt over på andre siden. menn skal også få lov til å bli sminkører og frisører uten å bli stempla som homo. de skal få lov til å være sykepleiere uten at folk rundt dem lurer på når de skal begynne på legestudiet. på samme måte som damer bør få lov til å gå i militæret uten å bli stempla som feltmadrass, og de bør få velge yrker som elektriker, snekkere eller murere uten at folk er skeptiske til om de noen gang vil bli flinke nok. i dagens samfunn synes jeg det virker mer "sosialt akseptert" med en kvinnelig elektriker enn en mannlig sykepleier. vet ikke jeg. kanskje bare rare vibber jeg får. uansett burde ordet feminisme også innebære gutta. kjipt hvis kortene bare blir snudd(er det et ordtak? vet ikke jeg..) . likestilling handler i stor grad om kvinnekamp, men vi bør også gi plass til en aldri så liten mannekamp. kjære vene. nå tror jeg jeg skal ta en kaffi...

bekymringer for framtida

jeg kjenner folk som stemmer på frp. for tiden er det norges største parti, og det bekymrer meg mildt sagt jævlig mye. hvorfor? vel, jeg har valgt en vei i livet innen teater og kulturfeltet, og det viser seg at jobbutsiktene mine vil se enda mørkere ut enn det de allerede gjør hvis frp kommer til makta. frp sier om norsk kultur at:

Norge trenger et levende kulturliv, fritt for politisk styring og

basert på personlig engasjement og frivillighet.

levende kulturliv? høres bra ut det. personlig engasjement? veldig bra. lei av alle kunstnere som mangler personlig engasjement... eller? frivillighet, ja. hmmm. lukter jeg dugnadsarbeid? joda. kulturen skal ikke støttes av staten lenger, kunstnere får finne lønn andre steder. dessverre er det slik at mye av kunsten ikke kan klare å overleve uten statsstøtte. nei, dumt for de. kunsten skal være en buissiness som alt annet. får de ikke profitt, kan de bare glemme det. kunst er tydeligvis noe som man skal tjene penger på. hvis ikke er den ikke velkommen i frp staten. derfor må man si hadet til teaterbilletter vanlige folk har råd til å betale, og ønske velkommen kunst som blir betalt av rikinger som kanskje ikke engang har peiling på hva de driver med. farvel nyskapende kulturarbeid. hmmm. dette kan bli interessant.

en av hjertesakene til frp er eldreomsorgen. jada. til og med jeg skjønner at står det mellom å gi en gammel dame mat og å gi penger til et kunstprosjekt, så er det viktigst at de primære behov blir dekket. og norge som er et så fattig land må fordele ressursene med omhu...eller? ikke noe ja takk, begge deler her i gården, nei.

akk ja. hva skal man vel gjøre. dette ble kort og fort. spent på hva som skjer høsten 2009

smør

hvis du røyker, får du litt samme følelse etterpå som om du skulle smurt hele kroppen inn i smør. blæh

drøm

drømmene våre er en abstrakt gjenfortelling av det livet vi lever. tanker, ideer og hendelser blir satt sammen på andre måter, og belyst annerledes enn det de gjør i våken tilstand. jeg er ikke akkurat fan av drømmeleksikon, men jeg mener at drømmene sier mye om hvordan vi opplever livet vi lever. i natt hadde jeg en alldeles nydelig drøm. eller bruddstykker av den var ihvertfall det. jeg drømte at jeg satt ved siden av min mor og så på tv. plutselig lyttet jeg på brystet hennes, og hørte nydelig pianomusikk inni henne. merkelig, men fint. skal ikke begynne å tolke drømmen her, men den satt i meg i lang tid etterpå (smiley)

moter og manipulasjon

de fleste jenter i dag har en tights i skapet. gjerne flere, i forskjellige farger og lengder. heisann. hva har skjedd? jeg husker svært godt at det for bare noen år siden var noe av det støggeste man kunne gå med. i dag synes jeg at det er veldig pent. men jeg husker så vidt hvordan det føltes å hate tights, og jeg er litt urolig over tanken på hvordan jeg nå har skiftet mening. det samme gjelder 80 tallet. jeg husker jeg i 1997 tulla med at kanskje 80 tallet kommer tilbake en dag. alle lo. ingen trodde at det noen gang kom til å skje. samme med bukser med høyt liv. du var utstøtt hvis du gikk med det i 1998. jeg husker 80 tallet da det opprinnelig var. jeg husker den tiden da alt med 80 tallet var det mest ukule som fantes. og nå har det vært tilbake en stund. litt pjattete å bry seg med kanskje, men det er veeldiig merkelig hvordan moteindustrien plutselig klarer å få oss til å synes noe er fint. moten i dag vil være skrekkelig om 10 år til. vi vil se tilbake på denne tiden som den perioden vi gikk med høye bukser og tunika over tights. og vi vil hate det. vi som går med det i dag og digger det, vil i fremtiden hate det vi har på oss nå. de samme personene, bare forskjellig meninger som følger tiden. vi har ikke kommet på det selv. meningene våre kommer annetsteds fra. jeg synes det er litt skummelt. vi må være fryktelig lette å manipulere.

likestilling?

Av og til så handler ikke likestilling bare om lik lønn for likt arbeid. Av og til så handler det ikke bare om kvinner eller menns rettigheter til å velge utradisjonelle yrker eller å få lov til å gå i fred i mørke gatesmug på natta. Noen ganger så handler det om at jenter må få lov til å ta en øl uten å få skrå blikk. At gutter får lov til å ikke like fotball uten å bli kalt homo. At gutter og jenter kan finne felles interesser som gjør at de trives i hverandres selskap. Gutter har ikke mer lov enn jenter til å komme med frekke kommentarer, og vice versa. Gutter kan trives med skoshopping de også en gang i blant. Man kan klare å snakke samme språk selv om man er av forskjellig kjønn. Dette kan være en utfordring i det moderne likestilte samfunn. Det har jeg skjønt.

krysser fingrene

på veg mot det varme østen, og til en vestlig oase plassert midt i tjukkeste asia, er det blant annet en ting som bekymrer meg; en ekstremt usaklig streng doppolitikk. ikke at jeg driver med sånt - alkohol er sterkt nok for meg. men jeg har laget meg et scenario inni hodet midt som går ut på at en utro tjener i baggasjebuissnessen i london (eller oslo) finner ut at min koffert er perfekt for å snike inn litt somethingsomething til doptørste asiatere. jeg ser for meg at jeg blir uskyldig dømt for narkotikasmugling, og hengt i nærmeste tre. sånne ting bekymrer meg. jeg tror kanskje jeg skal låse kofferten med en svær hengelås sånn at ingen får noen ideer.

noia - ikke noia

det forbauser meg av og til hvordan man som menneske kan skifte mellom to svært forskjellige sinnstemninger på veldig kort tid. muligens er det bare meg som oppfatter det slik, men det gjør meg både urolig og lettet - igjen to veldig ulike følelser helt på samme tid. vi har mulighet til å være flere forskjellige mennesker, uten at jeg vet hva som avgjør hvilken"type menneske" man er. jeg merker det spesielt når jeg er ute og flyr. i det ene øyeblikket er jeg livredd, føler det er stoor sannsynlighet for at jeg kan dø innen kort tid, legger merke til hver eneste lille lyd, følger med på flyverter og flyvertinner for å se om oppførselen deres kan avsløre at noe fatalt har skjedd. i neste øyeblikk er jeg heelt rolig, kan se utover landskapet, følger med på vingene som hopper litt opp og ned uten å frike ut, og hører alle slags mulige lyder uten å bli urolig. jeg ser derimot ingen klar grunn for hvorfor jeg havner i den ene eller den andre sinnsstemningen. jeg skjønner heller ikke hva det er som gjør at jeg flytter meg så raskt fra den ene til den andre. vin hjelper, men det er ikke bare alkoholen som er den skyldige hjelperen.

jeg merker også denne ambivalensen (fint ord. vet ikke hva det betyr. tar en sjans) når jeg tenker på høsten som kommer. . . finne meg jobb. noen ganger får jeg noia og ser for meg at pengemangelen kommer til å spise av meg alt kjøttet sånn at bare skjelettet er igjen. og plutselig gleder jeg meg og ser fram til den med en eventyrlyst og jess - jeg skal endelig få begynne så smått på min spede karriere som kulturarbeider. sånn går det fram og tilbake. hele tiden. jeg kunne ønske jeg hadde en måte jeg kunne forsikre meg om at jeg bare ville være i den rolige sinnstemningen. det er vel kanskje det valium er for.

nye ordtak

på onsdag ble det kreert nye ordtak i det norske språk ved hjelp av et - og - et - ord metoden. disse vil påfølgende innlemmes i det nye pensumet i 10 klasse, og vil bli et hett eksamensemne.
to av disse ordtakene er følgende:

"hvis du skal ut på tur, må du ta med matpakke".
erstatter: "Alltid vær beredt" og "uten mat og drikke duger helten ikke"

"man blir kun gammel av alderdom"
erstatter: "slutt og kødd. man blir ikke tykk av brød, man blir tykk av fett."

ved samme anledning ble det forsket fram en ny musikkgenre basert på en lignende metode. da det norske folk på nåværende tidspunkt ikke er modent for denne genren, vil det bli videre utforsket på publikum i diverse asiatiske land. vi venter i spenning

crazy

forresten. siden det er 1. april er det vel på sin plass å fortelle at jeg fikk besøk av et romvesen i dag. det var veldig koselig.

ansvar

hvem hadde trodd at jeg skulle være så glad for å få så mye ansvar? jeg er ansvarlig for en hel teaterproduksjon. jeg er regissør, kostymør, scenograf, dramaturg, produsent. etc. men det er ikke det minste skummelt. det er bare digg. jeg får gjøre hva jeg vil. jeg får bruke de tilbudene jeg vil, jeg får jobbe med dem jeg vil, jeg får disponere tida først og fremst etter mitt eget ønske. digg er det. digg.

den perfekte personen

den perfekte personen er en liten del av hjernen som alltid vet hva som er riktig å gjøre. den er litt bortgjemt og blir ofte forstyrret av diverse ting, men den har fryktelig mye fornuftig å si. den perfekte personen ser ut akkurat som deg selv, men den smiler alltid lurt og lar deg selv finne svaret. den perfekte personen er litt eldre og har litt større perspektiv enn deg selv. den finnes i hjernen et sted, nesten i midten. hvis det er noe du lurer på, vil den perfekte personen alltid finne svaret hvis du bare finner fram og gir den nok tid. den kommer ikke med de store overraskelsene, men hjelper deg å få klarhet i saker og ting. den vet hva du burde tenke, når du egentlig burde være sint og når du bør ta deg sammen. av og til roper den ut uten at du hører, andre ganger må du spørre og grave for å finne ut av hva som skjer. den er der og har vokst med deg hele livet. alle har hver sin. innser at det kan virke som om jeg har beskrevet the big kahuna. men min perfekte person sier at gud ikke finnes.

jordfeber, kvinnesjåvinisme og sørlandsk gemytt

plutselig snakker alle om global oppvarming. jeg lurer på hvorfor det alltid snør så sinnsykt hver gang jeg er hjemme i kristiansand på vinteren. de tre siste gangene det har vært skikkelig snøvær i kristiansand, har jeg vært hjemme. det er veldig spesielt. jeg lurer på om det har noe med oppvarming å gjøre, eller nedkjøling eller noe. og jeg lurer på om jeg har noe som helst med dette å gjøre.
jeg hater reklamen for bohus. den er ekstremt sexist, hvis man kan si det på norsk. akkurat som at ingen gutter er opptatt av innreding, og at alle gutter sover godt mens fornuftige kvinner har søvnproblemer. jeg kan ikke si at jeg liker det.
den siste setningen er forresten et eksempel på sørlendingers måte å uttrykke seg på. hvis noe er skikkelig bra, så "er det ikke dårlig", og hvis noe er skikkelig dritt, så "er det ikke noe greit". hja hja.

solveggen

glimt av vår, og jeg får en uhyrlig trang til å kjøpe ting. dessverre jobber jeg litt for lite til at jeg kan tillate meg den form for ødsling.
men sola var her i dag. jeg pakka meg inn i ullgensere, skjerf og pledd og satt meg tappert ut på balkongen, spent på om jeg kom til å fryse ihjel. det gjorde jeg faktisk ikke. jeg ble veldig varm. så nå er det snart vår. jeg grugleder meg

eventyr

barn leker. det er lenge siden jeg var barn, så det er ganske lenge siden jeg lekte sist. jeg spiller teater, jeg driver med impro. det har mye lek i seg, og det er jo fint. men jeg tror uansett at de fleste mennesker har et ønske om å leke, og å hoppe inn i fantasien. jeg har fremdeles et håp om at jeg skal åpne en skapdør og finne en magisk verden på den andre siden. jeg har et håp om at jeg en gang skal gå gjennom sofienbergparken og støte på en katt som stopper meg og sier at han har en viktig melding å gi meg. og så forsvinner katten, og jeg lurer på om jeg i det hele tatt har hørt riktig, men følger pliktoppfyllende beskjeden og ender opp i et lagerskur hvor en haug med katter har et revolusjonsmøte hvor de trenger min hjelp for å forandre verden. Jeg håper jeg en gang snubler over en stein som viser seg å være toppen på en pyramide, som er en inngangsportal til en underjordisk verden geologene aldri fant. Et kongedømme av runde steinmennesker som lærer meg kunsten å fly eller noe. Eller at jeg plutselig finner en minisko under senga mi og lurer fælt på hvor den kom fra. så ser jeg noe som ligner en bitteliten dør i det ene hjørnet. og så bærer det av sted derfra. greia er at jeg et eller annet sted i hjernen tror litt på at dette kan skje.

21 januar og fortsatt her

av og til kan man bli forbauset over at man fortsatt er i live. for et halvt år så jeg for meg ganske mange trusler som kunne sette mitt jeg i fare. avstandsforhold. har jo prøvd det før, men det er jo absolutt ingen forutsetning for at det skal gå. selv om jeg skjønte det kom til å funke, da. jeg er heller ikke drept av renteøkningen. det var jeg kanskje mest redd for. men jeg har enda ikke sett meg nødt til å trekke ut på gata med nettingstrømper og jordbærkondom. i tillegg har jeg overlevd det mest utfordrende halvåret på skolen noen sinne! av ymse grunner. poenget er. at plutselig er jeg her. på den andre siden av høstsemesteret 07. og det går bra. aldri mer høst 07. heldiggvis:-)

hvor mye kan man røre?

hvor mye kan man røre i et stykke? jeg skal sette opp den skallete sangerinnen og lurer nå på hvor mye jeg burde røre. hvor mye skal kun være meg, og hvor mye skal være ionescos rare univers? det er viktig å ha et klart budskap, og det har jeg. men hvilke rollefigurer bør jeg stryke? skal jeg sette opp hele? er det dumt hvis jeg kutter for mye? hvor mye kan jeg forandre på? egentlig kan jeg vel gjøre hva jeg vil. men det skal jo være gjenkjennelig. så lenge jeg har noe jeg vil si. og det har jeg jo

regn

Jeg liker regn. Det har regnet i hele natt, og det er veldig behagelig å ligge og høre på. Regn er litt fruktig.