budskap i grøten

Her om dagen var jeg så heldig å få en hjertehilsen av smøret i semulegrynsgrøten. i love you too.

morgenfugl

Noe som er litt fint med å våkne tidlig en kald februarlørdag, er at man får med seg byen badet i rosa lys.

se opp!

Verdens lengste istapp? Hvis man ser nøye på bildet, ser man at istappen faktisk henger nedenfor vinuskarmen. Rett over intetanende mennesker som skal hjem fra butikken. Bildet er tatt fra balkongen min, og denne DØDSISTAPPEN, som vg ville kalt den, hang rett over gata fra der jeg bor. Oslos gater har plutselig blitt fryktelig utrygge.

Nostalgi i det poetiske hjørnet

I dag fant jeg noe koselig. Et dikt jeg hadde skrevet i en gammel pusur skoledagbok fra femte klasse. Det er et kjærlighetsdikt og går selvfølgelig på rim.

Kjærlighetsdikt

Det var i mai jeg møtte deg.
Jeg så på deg mens hjertet hoppet i meg.
Jeg stod der og måpte, og da tenkte vel du:
Hu derre der borte er nok dum som ei ku.

Så ringte klokka og alle løp inn,
da føltes det som du allerede var min.
Inne hadde vi mattetime
med geometriske figurer som vi inn skulle lime.
Men jeg tenkte bare på deg
som nå liksom var blitt en del av meg.

I slike stunder er venninner gode å ha
så jeg gikk til Kathrine og knelte og ba
Vær så snill og spørre Eivind for meg
så skal jeg gjøre noe igjen for deg.

Jeg gav henne lappen med noen lettskrevne ord
som snart skulle bli de største på jord.
Så gikk hun bort med lappen fra meg,
det var jo så trist, for svaret ble nei ...

Akk. Det var tider det. Der den viktigste kommunikasjonen gikk gjennom lappskriving...

Minus 10

Nå er det kaldt, nå. Så kaldt at jeg nesten får kuldesjokk.

Kuldesjokk

Grøftefokk
Målestokk
Kummelokk
Navlebrokk
Spinnerokk
Skriveblokk
Maledokk
Saueflokk
Treningssokk
Grønnsakswok
Sushikokk

Er det nok?

en annen verden

Januar og februar er de månedene som virker lengst unna våren. Man glemmer nesten hvordan det ser ut når det er blader på trærne, hvor lenge det faktisk er lyst på kveldene i juni eller hvor mange lettkledde folk som ligger strødd i sofienbergparken. Det eneste man ser i parken nå er is, grus og en og annen hutrende stakkar som skyndter seg stivbent gjennom mørket for å komme seg hjem eller til trikken. Trærne er svarte og kalde, og sola titter så vidt frem midt på dagen bare for å erte litt. Tenk at denne verden også kan se slik ut:

gresset er alltid grønnere på den andre siden.

Vi mennesker er ordnet slik at vi til en viss grad alltid vil ha det man ikke har akkurat der og da. Hvor mange ganger har jeg vel ikke sittet overlesset i arbeid og leengtet etter en fridag, for så å sitte å kjede meg når den først kommer. Når man har få venner, ønsker man at man hadde et overveldende sosialliv. Når man har mange venner, vil man helst ha en rolig dag hjemme. Når man ikke har jobb, kjemper man med nebb og klør for å få en. Når man har fått en jobb tenker man tilbake på de deilige late dagene man var arbeidsledig.
Hvis det faktisk var slik at gresset bokstavlig talt var grønnere på den andre siden, og toppen av lykke var å sitte på grønnest gress, hadde ikke mennesker gjort annet enn å klatre over gjerder dagen lang.
Noen sa en gang at hvis man vil ha grønt gress der man selv er, er det bare å vanne det litt...