hvorfor jeg hater våren

alle må like våren. endelig er vinteren over og det går mot lysere tider. det blir varmere i været, gresset blir grønt og fuglene synger blabla. hvis man ser bort ifra en fantastisk tur til parisvår, er våren den årstiden jeg misliker absolutt mest. det går det ikke an å si til folk. hæ? liker du ikke våren? det er jo så sjøøønt. det er jo så nyyydelig. nei, det er radioaktivt. det er irriterende sterk sol som ikke er varm nok. det er en skikkelig luresommer. det er iskaldt i hver eneste skygge, og det ligger fortsatt masse singel i gata som ikke er feid vekk ennå. man fryser, er glovarm, fryser, er glovarm. man må være glad når det er vår, selv om man ikke er det. fordi det er vår. ikke av noen annen grunn. og man må være ute. selv om det egentlig er akkurat litt for kaldt til å sitte i sola, også blir man forkjøla og synes det er mye mer kaldt enn det det er. men allikevel skal alle absolutt sitte ute og drikke kaffi i blendende sol og isende kulde, sånn at man får vondt i hodet. og man blir ikke forelska på våren. man blir følelsesforvirra, hvis man ikke allerede har hjertesorg etter den dusten som ikke skjønte at man skal jo være forelska. det er jo vår. og våren er tida for dårlige nyheter og for å si farvel til folk som skal reise bort. det er sesongen for avslag og for lengselen etter å sitte inne i mørket som ikke finnes lengre og drikke kakao. man kan ikke bade, og man kan egentlig heller ikke sitte i gresset heller. for der er det alltid vått. våren er en skjebnesesong der man må bestemme seg og ikke helt vet hva man skal bestemme, og plutselig er det bestemt allikevel.

men jeg liker sommeren. det er den beste årstiden i hele verden.